Når alt berre klaffar!

Det er alltid spennande å skrive tinderangling inn i ein timeplan fleire månader før turen skal gjennomførast. Blir det godt vêr, har det komme snø på toppane, er det is i nordsidene? Heldigvis er vi fleksible på kor vi drar. Denne veka stod det tinderangling på planen, og på Sunnmøre var det meldt strålande vêr. Ting såg ut til å klaffe. Den største uvissa var forholda i Mohnsrenna. Dette er ei skjerma, nordvestvendt og bratt renne, der det tar tid før eventuell nysnø smeltar.

Dag 1 – Vi gjekk opp til Storevatnet, la frå oss sekken ved camp, før vi gjekk vidare mot Jønshornet. Her valde vi å snu då vi kom opp på ryggen på grunn av mykje nysnø og krevjande forhold siste partiet mot toppen.

Dag 2 – Vi gjekk til Grønetind, Svinetinden 1132 og ryggen vidare til Svinetinden 1125. Etter denne turen vart stipp og dei fire ivrigaste elevane med og sjekka forholda i Mohnsrenna. Det viste seg å ligga noko snø i han. Vi rigga dermed litt fast tau klart til dagen etterpå, slik at det gjekk an å sikra seg i dette. Vi fekk òg på plass topptau på sjølve Bladet.

Dag 3 – Vi starta å gå klokka 5:15 frå Storevatnet i Molladalen – alpin start! Første gruppe var på toppen av Mohnsrenna kl.06:30, 30 min før forventa. Da hadde vi gått 500 hm frå camp og opp via Mohnsrenna. Første elev var på toppen av bladet ei god stund før sola stod opp, og vi fekk ein magisk soloppgang. Klokka 9:30 hadde heile klassen vore på toppen av Bladet og vi var på veg ned Mohnsrenna med første gruppe. Ein fantastisk tur i fint vêr og i fine omgivnader. Legendarisk!

«Jeg lå i posen om morgenen og tenkte ikke stort, klokka var jo trossalt 04 og noe. Litt havregrøt og en kopp kruttkaffe, satte tankene og forventingene igang. Å klatre bladet, på toppen av Sunnmøre, et av de mest ikoniske fjellformasjonene på Sunnmøre. Stående rett opp på ca. 1350 moh., der utsikten bare kan oppleves. Forventingene økte når vi sneik oss opp Mohnsrenna i skumringen. Vi så bare 3 meter med hodelykt framover, rett i klassekameraten sine skosåler. Selv om dette var den eneste utsikten, oste tankene, følelsene og forventningene av farger. Og der, på toppen av renna møter det deg, en himmel som bader i farger, og alt jeg har tenkt og følt denne morgenen får plutselig en utsikt. «Fy søren, dette er helt rått!», hører jeg rundt meg. Folk du bare har kjent 7 uker, føles ut som du har kjent hele livet, for slike naturopplevelser skaper vennskap for livet. Målløse og små, står vi der, midt i et villt landskap, som strekker seg opp fra fjorden klokken 06:30 på en ellers vanlig fredag, for de fleste. Ikke for oss, det skulle bli et av høydepunktene dette året. Vi klatrer bladet en etter en, og de som kommer ned har en glede som bare kan oppleves, eller ses i øynene til noen som har fått oppfylt en drøm. Noen roper, noen er stille, noen skjelver og andre på et ben på toppen, men felles var at alle gikk til topps den dagen. Noen morgener glemmer man bare ikke.»