LUKK
Heim / Svalbard 16/17


Svalbard 16/17





En morgen i mars kjører en buss innover Adventdalen på Nordenskiölds land. Om bord er en rappkjefta bussjåfør, seksten pulker, 32 ski, 33 staver og en ekspedisjonsklasse, i tillegg til noen voksne ansvarlige. Det er vanskelig å si om ristingen i rumpa kommer fra bussmotoren eller sommerfuglene i magen. Vi titter utover landskapet. Dette blir vilt.

Vi laster pulkene ut av bussen. Bussjåføren, som det mistenkes jobber deltid som julenisse, snur seg mot tre av oss, finner fram sin alvorligste mine, og deler sitt viktigste råd: «Husk å bæsje hver dag!». Så går han inn i bussen, setter seg bak rattet, og kjører av gårde. Tilbake står en gruppe elever med forventinger høyere enn Pyramiden. Bak oss ligger sivilisasjonen, det trygge og varme, foran oss ligger villmarken, det ukjente og kalde. Vi gnikker Swix grønn under skiene, spenner på oss pulkdragene og setter kursen mot villmarken. Dette skal være vårt hjem i nesten to uker. Gjett om vi gleder oss!

Det tar ikke lang tid før vi får øye på noen hvite dyr på fire bein. Kan det være bjørn? Samtlige elever har nervene høyspent, men nei, det er bare reinsdyr. Et syn som vi raskt blir vant til. De kortbente, lubne pelsdottene minner om sauene i fjellet hjemme på fastlandet der de vandrer rundt med bøyd nakke i små flokker. Vi mennesker er nok heller ikke helt ulike, der vi vandrer i en flokk på seksten stykker.

De første dagene er fylt med spenning og fjorten hundre spørsmål. Hvordan ser vi egentlig en isbjørn i mørket? Hvordan vet vi at vi har stått på bjørnevakt i en time når ingen har klokke? Vi har forberedt oss mot dette lenge. Vi har planlagt, veid hvert minste gram av mat, smurt ski og sydd hull. Alle vet hva dette går ut på, men spenningen er der fortsatt, og det er mange spørsmål.

Den andre natten tar vinden seg opp i styrke, og sveiper med seg snøføyk. Levegger må bygges, og bjørnevakten den natten blir like mye snømåkevakt. Neste morgen ligger vi og venter noen timer før vinden igjen løyer, og vi på ny kan spenne på oss skiene.

Lange dager går vi fra morgen til kveld. Eller det vi tror er morgen til kveld. Som sagt har ingen klokke, utenom læreren Lars-Ove. Ingen gidder å spørre om hva klokken er, ettersom de vet at de ikke vil få svar. Det vil si, svar får de, men de får ikke vite hva klokka er. En filosofisk utlegning om tid, samfunn og stress kan derimot forekomme.

Etter noen dager innser vi at vi ikke vil nå fram til Fridtjofhamna, stedet vi skal ha hviledag, som planlagt. Det at vi har ligget værfast, og veldig trådt føre har forsinket oss. Vi kan lett legge ruta en annen vei, og dermed spare kilometer og krefter. På kveldssamlingen dag fire spør vi Lars-Ove om det virkelig er nødvendig å gå innom Fridtjofhamna. Er det virkelig så fint der? Det blir stille en kort stund. Så sier den værbitte mannen «Det er verdens fineste sted». Dermed er det bestemt. Ingen tør å stille spørsmål ved et så konkret utsagn fra turfølgets mest erfarne. Vi dropper den andre hviledagen seinere på turen, og bruker heller en dag ekstra på å gå innom Fridtjofhamna. Om noen

page1image27944

var uenige i den avgjørelsen, kunne de ikke være det når vi kom fram. Det var i sanning verdens fineste sted.

Det er noe merkelig med Svalbard. Fjellene er ikke høyere enn de der hjemme, snøen er ikke hvitere, og skiene, pulkene og alt utstyret er akkurat de samme som vi har drasset på utallige mil tidligere. Allikevel er det noe som er helt annerledes. Alt er liksom større, naturen er liksom villere, og snøen kan være smittebærer av rabies. Derfor må vi koke alt vannet vi smelter. Og forresten så er det kaldt på Svalbard. I hvert fall kaldere enn Vestlandet. Det har noen positive sider ved seg. Man får enorme mengder med fysisk aktivitet for å holde seg varm, man spiser maten opp med en gang, sånn at den ikke rekker å fryse, og man slipper oppvask ettersom maten du ikke rakk å spise opp frøs etter et par minutter.

Alt dette får vi føle på, og i det vi vandrer av gårde i vår egen turboble har vi all verdens tid til å ta inn over oss inntrykkene. Eller prate, synge og gruble. Alle rutinene blir stadig mer innarbeidet. Snart går alt på autopilot. Et vakkert landskap blir kun erstattet av et nytt vakkert landskap. Selv om man til tider kan vrenge seg av sult, er det mer mat i pulken. Når man er kald, er det alltid mulig å grave seg et hull eller springe femten runder rundt leiren. Om det er dårlig vær, varer det aldri lenge. Når man går opp en bakke, er det alltid en ny nedoverbakke.

Etter elleve dager på tur har vi slitt oss opp en monsterbakke og befinner oss på Longyearbreen. Her får vi krype ned i smeltevannskanalene på breen, og har kveldssamling i en igloo. Tankene snurrer rundt at turen snart er slutt. Morgenen etter skal vi dra tilbake til sivilisasjonen, og en hverdag mellom 40 og 50 grader varmere enn hva vi er vant til. Det er vemodig, men jammen skal det bli godt også.

Uten å bruke for mange klisjeer ble Svalbard et minne for livet. En gnist er tent. Hit skal vi tilbake igjen! 

RELATERT INNHALD