LUKK
Heim / Et tidløst eventyr- SVALBARD-


Et tidløst eventyr- SVALBARD-

Turen som vi alle hadde ventet på...




Se bildeserie her

10. april startet eventyret på Svalbard for fult for en gjeng med spente 19-20 åringer. Den lange gåturen som skulle vare i 12 dager fikk en humpete start. Vi møtte opp i Longyearbyen med ferdigpakkede pulker og sekker. Der ble vi stappet inn i en svært bråkete, men ikke svært stor, beltebil. Det som møtte oss etter den humpete turen var et landskap som vi ikke hadde sett maken til. Da vi dro fra vår kjære skole i Nordfjord var all snøen smeltet og gresset var på god vei til å bli vårgrønt. Svalbard hadde ikke hørt at våren var kommet, så vinterfrakken var fortsatt på. Rundt oss var det hvitt på alle kanter, og særdeles flatt.

Vi pakket av hengeren og fant alle ski og staver, eller ikke alle staver. En stav hadde forsvunnet allerede før vi skulle legge ut på vandring. Men vår kjære stipp, som må ha forutsett en stavforsvinning, hadde med ekstra stav så vi kunne legge ut på tur uten noe mer om og men. Grunnet mye vind ute ved kysten ble de første dagsetappene endret til å gå inn i landet istedenfor. Dette gjorde i midlertidig ikke noe med den gode stemningen, og vi kunne endelig komme i gang.

Noe som er viktig å vite angående vårt svalbard-eventyr, er at tiden ikke spilte sin vante rolle. Klokker, i alle fall noen som viste korrekt tid, var ikke å finne i klassen. Vi skulle leve uten tid, for det er rett og slett helt ubrukelig i en turhverdag. Beskjeder, som at vi om morgenen skulle begynne å gå om en time, ble erstattet av samstemt nedpakning av camp og våre indre, samspilte klokke. Normale ting å si, som «fem minutter igjen av pausen», ble erstattet av «en Kvikk Lunsj igjen av pausen», eller en halv times lunsjpause ble til «en halv bjørnevakt». Hver kveld var det nemlig bjørnevakter. Da sto man omtrent i en time og holdt utkikk rundt campen etter vår gode venn isbjørnen. Da var det opp av posen og ut i den kalde Svalbardnatten. En opplevelse man trykt kan si var ganske spesiell: helt alene i den lyse svalbardnatten, god tid til å nyte utsikten og å tenke over alt det er å tenke på, samtidig som man speider etter uvelkomne gjester.

Den første dagen var en relativt kort etappe. Camp nummer en blir satt opp, og vi bestemmer oss for å lage en felles sitteplass, og også gjøre dette hver dag på turen. Her lager vi mat, spiser mat, koker flere liter vann, mens vi koser oss i hverandres selskap. Kvelden avsluttes med en kveldssamling; et av dagens høydepunkter.
Dag nummer to skal ta oss inn i Grøndalen, og den første hele dagsetappen avsluttes med litt ruskete vær, men ved leggetid skinner solen gjennom skydekket og gir oss en vakker utsikt nedover neste dags flate etappe. Flat blir den virkelig, og stemningen er god med nydelig utsikt og vær nedover Grøndalen. Dette blir en veldig lang dag, grunnet et besøk i den russiske byen Barentsburg. Før vi setter opp campen, legger vi igjen pulkene og går de drøye 4 kilometerne til en utrolig malplassert gruveby som ligger mellom snødekte fjell og fjord. Her møter vi en dårlig vedlikeholdt arbeidsplass for slitne russere, med bygninger som tar oss tilbake til Sovjet, en Lenin-statue og andre kommunistiske detaljer. En utrolig spesiell opplevelse, som virkelig var verdt de ekstra timene. Dag 3 avsluttes med en camp badet i rosa lys fra en fantastisk solnedgang, fjell på alle kanter, og en stemning X-ped anno 2016 verdig.

25987443703_827e1bb65f_o

Turen videre går mot Grønfjordbreen, og også denne dagen skinner solen på oss så å si hele tiden. Da vi nådde foten av breen ventet en stigning som tok oss inn i et fantastisk fjell-landskap, som vi også hadde sett på hele dagen. Det var varmt og godt hele dagen, men da kvelden seg inn, sank også temperaturen, og dette ble vår kaldeste natt med ned til 28 minus.

26317367030_307e89bbcc_o
Neste dag preges dog ikke av denne kulden, og det tar ikke mange minuttene før vi har kledd av oss helt ned til ullen. Vi kommer oss over breen, og får en helt ny utsikt ned på Fridtjofshavna and beyond, hvor vi skulle ha vår første hviledag. Litt før vi kom frem til campen, ser vi en annen turgruppe i det fjerne. De står nede på isen og titter på en hvalross, her øker pulsen litt også, for vi ser våre første, ferske bjørnespor. Vel i camp, med alle i god behold, og våre venner, Øytun FHS, som naboer, rigger vi oss opp til en god natt og avslappende neste dag.

Første hviledag blir fylt med soveposeavslapping i sola, og en liten utflukt til brekanten og en strand i det fjerne. Lyden av sjø gjør godt for sinnet, og vi befinner oss virkelig i et vakkert landskap. Utover kvelden drar vi opp til Øytun sin camp, hvor det blir servert kaker i kaffe i deres luksuriøse og varme telt. Det virker som de hadde det veldig komfortabelt, men vi fant ut at vi foretrakk vår måte å gjøre det på: alltid samlet med klassen ute i felles spisegrop, og mye varmeleker og lekeslossing med fjellene og den alltid blå himmelen rundt oss.

26524645581_edd2a3dfaf_o

Etter en avslappende dag braker det løs med en lang etappe i retning reindalen. Vi ender opp med å slå camp på enden av Vengsletta. Det lille snølaget som var der, ble ingen stopper for oss, og vi satte opp et samlebånd av mennesker for å frakte blokker og bygge en levegg som viste seg å være ganske dårlig. Skylder på snøen.
Neste dag kunne vi allerede skimte leirplassen som vi skulle ha om to dager, så det var klart at det igjen ventet oss noen ordentlige flate etapper. De neste to dagene ble ganske like, fylt med strålende sol fra morgen til kveld. Den første av disse dagene, hadde vi en «soveposelunsj». Da tok vi oss friheten til å ta ut soveposen, og ta en lunsjpause på omtrent tre bjørnevakter. Disse timene gikk unna med søvn og avslapning på høyt nivå.
Navnet Reindalen lyver ikke, og vi kom ofte tett innpå denne snåle grenen av rein-familien. Og mulig var de mer nysgjerrige på oss enn det vi var på dem.

 

Vi kommer oss omsider fram til campplassen vi har sett på i et par dager, og her skal vi har vår andre hviledag. Ved Kokbreen blir andre hviledag fylt med svært lite. Kun soveposeavslapping ute i frisk luft, noen dobesøk, lesing, godt humør, og gele fra våre kjære «lærere». Som ble arbeidsløse i løpet av turen. Neste dag møter vi litt sårt ønsket ruskevær for første gang. Litt ruskevær vil si litt vind, litt overskyet og litt snø.
Når vi nå er i campen rett nedenfor foxpasset klarner det opp, og det ble pulkaking og øving på telemarkssvinger i perfekte snøforhold.

 

Den aller siste dagen våkner vi igjen til en strålende sol. Den korte etappen gikk veldig feilfritt, og avsluttes med en laaang nedoverbakke ned til gruve 7. Det ble mye morsomme fall på alle mann (utenom canadieren Lauren). Alle nøt den siste tiden vekke fra sivilisasjonen til det fulle. På bussturen tilbake til Longyearbyen ble fotballresultatene sjekket og jubelen brøt løs fra to meget entusiastiske Liverpoolfans (4-3 mot Dortmund). På vei tilbake til sivilisasjonen ble vi informert om at vi nå skulle tilbake til ett sivilisert samfunn og måtte dermed omstille oss og starte å oppføre oss som normale mennesker. Noen hadde større vanskeligheter med dette enn andre, men vi ble i hvert fall ikke kastet ut av pensjonatet vi tilbrakte den siste natten på. Vel tilbake fikk alle tatt seg en etterlengtet dusj til glede for de andre gjestene på pensjonatet. Turens siste middag ble holdt på Kroa restaurant, hvor vi fikk oss en skikkelig pizzafest.

 

Vi kom oss trygt hjem til Nordfjord folkehøgskule. Det var heller ingen denne gangen som ble et måltid for isbjørnen. Vi kom hjem med masse nye fortellinger og minner om en tur fylt med fantastisk vær, enestående natur, glede, og mye moro. Hele x-ped hadde nok ikke klart turen uten vår kjære lærer Lars-Ove, Oddvin, som forlot alt av studier i Trondheim midt i eksamensøvingen for å være på tur med oss, og ikke minst vår beste stipp JT aka. Jon Torstein. Så takk til dem, og takk til SVLBRD.

26524655381_b435b8ff72_oSnakkes

RELATERT INNHALD